JEG SKULLE DØ..

Hei igjen mine venner.



Jeg kom på her om dagen at det er en historie om mitt liv jeg ikke har fortalt dere enda.. Det en del av dere er kjent med, er at jeg dro fra pappaen til datteren min for litt over 8 år siden da jeg traff min nåværende mann. Den første tiden, eller rettere sagt de første årene var et sant helvete..

Vi bor på et lite tettsted som det er fryktelig vanskelig å passe inn i, og enda verre blir det når man forlater stedet på den måten jeg gjorde.. Jeg hadde vært sammen med barnefar i 6 år da jeg tok steget ut av forholdet. Jeg hadde truffet mannen i mitt liv, noe jeg bare kjente i hele kroppen at var riktig. Dette ble ikke helt riktig for andre rundt, og ting ble ekstremt vanskelig.

Min nye kjæreste hadde kjøpt seg leilighet som måtte total renoveres, hvilket betyr at det ikke var noen lur idé å dra jentungen inn der med det samme. Jeg syns også at det å introdusere mammas nye kjæreste etter bare få dager til en tre-åring, kunne også bli for mye.. Dermed ble hun boende igjen hos pappaen en liten stund, mens vi pusset opp. Kjæresten og datteren min fikk dermed også litt mykere "bli-kjent" periode. Men så begynte helvete..

Min datter nektet plutselig plent å være hos meg. Hun ble totalt hysterisk, og skrek at hun MÅTTE hjem til pappa igjen. Jeg spurte hvorfor, og hun sa at det var hekser, troll og spøkelser i leiligheten vår, som kom frem på kvelden når hun la seg, og at hun måtte hjem å passe på pappa fordi han var alene. Dette pågikk i måneder, og for dere som har bladd dere litt i gjennom min blogg, har fått med dere hvor mye dritt som har passért min vei opp i gjennom. Dette var det verste..

Min datter ville ikke være hos meg, og hun nektet plent å snakke med "henne" (som hun omtalte meg en periode) da jeg x antall ganger forsøkte å få kontakt via tlf. Hun sa t hun hadde det SÅ mye bedre hos pappa, og ville derfor bo der.. Jeg hadde aldri gjort henne noe vondt, bort sett fra å flytte fra pappaen hennes, men det går an å forklare på en skånsom måte til en tre-åring, som jeg trodde vi hadde fått til.. Så med en familie som ruset seg, og stadig besøkte min x når datteren min var der istedenfor å komme til oss når barnebarnet deres var hos deres barn, og med en unge som "hatet" meg, var jeg en dag ferdig..

Tankene mine gikk KUN rundt hvor mye bedre alle ville ha det hvis jeg bare kunne forsvinne.. Familien ville sluppet unna den grinebiteren som alltid kom med moralprekner om hvordan de burde leve livet sitt, datteren min, som ble så hysterisk at det hørtes ut som om jeg virkelig mishandlet henne når hun var hos meg annen hver uke ville få det som hun ville om jeg ble borte, og kjæresten min ville slippe alt dramaet som hele tiden sirklet rundt meg.. Jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle dø..

Planen var å ta overdose på piller. Jeg kjente jo så uendelig mange mennesker fra min ungdom som kunne skaffet meg så mye jeg ville ha, og dette var den eneste måten jeg ville forsvinne på. Jeg ville sovne stille inn, uten noe bråk og gris som andre måtte rydde opp. Jeg hadde vært til altfor mye bry allerede, så dette var den beste måten for alle.

Den dagen jeg bestemte meg, tror jeg må ha vært den enkleste og beste dagen i mitt liv. Jeg har aldri, verken før eller siden følt på en slik lettelse! Kjæresten min skulle ut på jobben sin med en sykemelding den dagen jeg skulle ta mitt eget liv, så da hadde jeg en gylden mulighet siden jeg endelig var helt alene. Jeg var i en lykkerus jeg ikke kan få beskrevet godt nok, fordi den var så eksepsjonelt deilig og befriende. Jeg kjente ingen smerte lenger, og alle mine bekymringer var borte. Dette var også en helt ny opplevelse for meg. Jeg har ALLTID bekymret meg for noe. Alltid.

Da kjæresten min skulle dra, spør han meg om jeg vil være med. "Nei", sier jeg, og smiler -"jeg bare blir her og slapper av, det tar jo ikke såå lang tid å kjøre ut med den". Det skulle jeg ikke sagt.. Vi hadde ikke vært sammen så innmari mange månedene, men han kjente meg tydeligvis altfor godt allerede.. Noe var galt. Han sa dermed at han ikke kom til å reise om ikke jeg ble med, og avgjørelsen hans stod totalt i vranglås.. "FAEN I HELVETE", tenkte jeg.. Hva gjør jeg nå? Jeg skulle jo dra i dag...

Jeg var totalt rådvill og fortvilet over at jeg mest sannsynlig ikke kom til å få avsluttet min tid her på jorden.. I dag... Jeg kjente alle bekymringer, vonde følelser og belasten ovenfor andre kom brusende inn i kroppen min igjen..

Jeg fikk ikke muligheten til å dra. Han gav seg ikke.. Jeg vil med dette si at jeg forstår dem som velger å avslutte sin tid her hos oss. Det er, for dem som blir igjen, utilgivelig når noen man er glad i tar dette valget, men jeg forstår det.. Er man ferdig, så er man ferdig.. Det er en knallhard sannhet, men sånn er det.. Jeg vet, for jeg har vært der..

Jeg er selvfølgelig glad i dag, for at kjæresten/mannen min ante ugler i mosen den gangen, men jeg får fremdeles perioder hvor jeg skulle ønske at jeg slapp den gangen.. Jeg har i ettertid aldri følt på det jeg gjorde den gangen, så jeg har kun vært KLAR for å dø én gang. Men som sagt, tanken om at jeg KUNNE sluppet for mange år siden, kommer tilbake i ny og ne..

Så, dette innlegget er dedikert til alle dem som HAR gjennomført denne forferdelige handlingen, og deres sørgende pårørende som sitter igjen kun med minner.. De VILLE virkelig bort herfra, og det er INGENS skyld. Valget er deres, og BARE deres..

Vi sees. 

 

 

#livet #døden #psyke #helse #barn #problemer #tasittegetliv #følelser #bekymringer #familie #kjærlighet #tanker #selvmord #lettelse #love #life #death #health #issues #problems #feelings #family #worries #noworries #done #ferdig #omsorg #care #die #dø #sad #trist #tavarepåhverandre #takecareofeachother #mylife #mittliv #myman #mannenminreddetlivetmitt 

8 kommentarer

stavangerinmyheart

18.07.2017 kl.13:25

Rørende å lese, og ja jeg tror det du sier. Viktig å formidle, så takk for du gjør det. tror det er mange som lurer på akkurat det. Sender en god klem over til deg - og håper du får en fin dag.

dandeliongina

18.07.2017 kl.13:32

stavangerinmyheart: Tusen takk for det, sender en klem tilbake. Ha en fin dag du også!

meg

19.07.2017 kl.12:44

glad han plaga deg til å bli med han.

dandeliongina

19.07.2017 kl.12:49

meg: Det er jeg også- nå. (søttsmilefjes)

Doc

19.07.2017 kl.14:46

Sterkt

dandeliongina

19.07.2017 kl.16:17

Doc: Livet er en utfordring..

Marion

19.07.2017 kl.17:41

Endelig godt han ikke gav seg ,og så godt du fortsatt er her ❤

dandeliongina

19.07.2017 kl.22:03

Marion: Glad for det nå! <3

Skriv en ny kommentar

dandeliongina

dandeliongina

35, Skien

Jeg er ei jente på 35, som har mye å dele på godt og vondt. Bla dere gjerne gjennom mine innlegg, så får dere et lite innblikk i hvem jeg er, og hva jeg har gått i gjennom. Jeg er en person som bruker humor for alt det er verdt, fordi det funker, men samtidig kan jeg være seriøs og alvorlig. Begge deler er tillatt, bare man vet når man skal benytte hva.. Bloggen har ingen avgrensninger, og her får janteloven ta seg en bolle! Her vil jeg komme til å skrive om mitt liv som medavhengig, mobbing, mitt forhold til dyr, min datter, min mann-ja, rett og slett alt som har med min oppvekst og livet generelt å gjøre. Jeg vil vel kalle dette et forsøk på å skape en annen form for terapi enn den man får via det offentlige apparatet, iom at det apparatet ikke akkurat har "jobbet på spreng" for å hjelpe meg opp og ut i verden. Også håper jeg selvfølgelig at bloggen min kan hjelpe andre som har vært, eller er i samme situasjon. Om jeg kan gjøre dagen lysere for bare ett menneske, vil solen skinne for meg også. Leser ikke Bibelen på senga, men er SUPERFAN av de ti bud ;-) Om dere liker bloggen, setter jeg stor pris på facebook-delinger og om dere tar dere tid til å legge igjen en liten kommentar. (kjempestortsmilefjes)

Kategorier

Arkiv

hits