AVSKYR DET!

Følelsen av å ikke strekke til, være god nok, være fattig og psykisk nedbrutt tror jeg faktisk må være det mest avskyelige som finnes.. Det føles som om det svermer noen demonlignende ånder i mage og bryst.. Postkassa hadde heller ingenting positivt å by på i dag, der lå det kun reklame som kamuflerte et brev som heller ikke lyser opp tilværelsen.. Vi solgte et hus for en tid tilbake, som vi kjøpte i god tro om at tilstandsrapporten stemte..

Det gjorde den altså ikke... 

Vi gikk i underskudd da vi solgte boligen.. Vi går foreløpig begge to på NAV, jeg pga psyken, og min mann har sine egne, mer private grunner. Men dette gjorde da til at vi ble sittende igjen med i overkant av 300.000 i gjeld til banken, som nå har økt med 150.000kr. Det er jo logisk at man har STØRRE muligheter til å få betalt ned dette kjappere når rentene vokser fortere enn bakterier? Mmhmm... Så dere forstår sikkert at dette gjorde min "down-periode" MYE enklere å kave seg ut av?!

Det er ikke bare en ku som er løs her nå, hele fjøset løper løpsk rundt meg, og jeg er ikke i stand til å fange noen av dem for øyeblikket..

Man blir alltid sparket halvt i hjel, når man allerede ligger flat, er ikke det rart? Nå er jeg i hvert fall mer enn frustrert og ganske oppgitt/hjelpeløs.. Nå skulle jeg VIRKELIG ønske at det bare hadde falt en pengesekk over hodet på meg, men sånn flaks er det ikke alle som har. Det er en grunn til at styrken min er blitt såpass hard, for slike slag midt i tryne, ja dem har jeg fått mange av! Men jeg tenker også at, det må da ta slutt en gang? Har tenkt sånn i mange år nå, at én dag må vel ting bli bare LITT enklere for meg også? Eller er det sånn at noen bare er kommet til denne jorden for å slite... Hva er i så fall meningen med det? Hva godt kan til slutt komme ut av det?

Vel, jeg har ikke noe svar på det.. 

Jeg vet i alle fall at jeg ikke kan miste håpet på at ting snart snur. Jeg har for mye å miste, ved å gi opp det lille håpet som enda sitter igjen.. Men én ting er i alle fall HELT sikkert, og det er at jeg AVSKYR DET! Denne "svermen" av ondskap som svever over meg, som en sky full av uvær, den må snart løse seg opp slik at solen kan skinne bare LITT på meg, uten fare for en ny storm...

Akkurat nå, føler jeg at jeg stikker meg på torner uansett hvilken vei jeg snur meg...



       

6 kommentarer

Tom Erik

10.07.2017 kl.17:53

Vi er ganske på samme bølgelengde her.. kjenner meg igjen i mye at det du skrev.. men en ting er sikkert å vist. Bare ikke gi opp, så skal du se live smiler :D men får tilbake den energien man selv gir ut :) det var det en klok dame som sa til meg en dag :)

Håper ting løsner å lyser opp igjenn:) masse lykke til videre <3

dandeliongina

10.07.2017 kl.20:27

Tom Erik: Knuten løsner etter hvert, men det er ingen tvil om at det tar lenger tid å komme opp enn tiden det tar å falle.. Ønsker deg også masse lykke til <3

Liv

10.07.2017 kl.21:28

Ikke gi opp, plutselig så løser det seg! Er alltid lys i enden av tunnelen! 🙂

dandeliongina

10.07.2017 kl.23:15

Liv: Takk! Håper jeg snart kan skimte det <3

Wenchepia

10.07.2017 kl.23:03

Æsj å huff. Vet så altfor godt hva du skriver om og jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe deg:* men sitter jo stuck i samma myra selv. Vi får bare håpe at lykken en eller anna gang står oss bi og at vi får det vi fortjener. For vi er goe mennesker og fortjener å ha det bare bra. Klem til deg <3

dandeliongina

10.07.2017 kl.23:18

Wenchepia: Ja livet skal ikke være en dans på roser... Roser blir vel egentlig feil og si, for går du på dem stikker du beina av deg, men å sveve på rosa syer tror jeg skal godt gjøres... Ja, vi ER gode mennesker, og vi FORTJENER å ha det bra! Stor klem tilbake <3

Skriv en ny kommentar

dandeliongina

dandeliongina

35, Skien

Jeg er ei "jente" på 35, som har mye å dele på godt og vondt. Bla dere gjerne gjennom mine innlegg, så får dere et lite innblikk i hvem jeg er, og hva jeg har gått i gjennom. Jeg er en person som bruker humor for alt det er verdt, fordi det funker, men samtidig kan jeg være seriøs og alvorlig. Begge deler er tillatt, bare man vet når man skal benytte hva.. Bloggen har ingen avgrensninger, og her får janteloven ta seg en bolle! Her vil jeg komme til å skrive om mitt liv som medavhengig, mobbing, mitt forhold til dyr, min datter, min mann-ja, rett og slett alt som har med min oppvekst og livet generelt å gjøre. Jeg vil vel kalle dette et forsøk på å skape en annen form for terapi enn den man får via det offentlige apparatet, iom at det apparatet ikke akkurat har "jobbet på spreng" for å hjelpe meg opp og ut i verden. Også håper jeg selvfølgelig at bloggen min kan hjelpe andre som har vært, eller er i samme situasjon. Om jeg kan gjøre dagen lysere for bare ett menneske, vil solen skinne for meg også. Leser ikke Bibelen på senga, men er SUPERFAN av de ti bud ;-) Om dere liker bloggen, setter jeg stor pris på facebook-delinger og om dere tar dere tid til å legge igjen en liten kommentar. (kjempestortsmilefjes)

Kategorier

Arkiv

hits