EKSTREM FORVANDLING!



 

Som en del av dere allerede er kjent med, har jeg hatt en ganske turbulent oppvekst. For dere som ikke vet noe om det eller meg, og kjenner at dere er leselystne, kan bla dere litt i gjennom innleggene under kategorien "Meg og mine opplevelser".

I ca 20 år +/-, har ikke min familie/livssituasjon verken vært optimal, normal eller vanlig, for og si det på en pen måte. Den har vært vanskelig, tøff, trist, ensom og slitsom. Fra jeg var ca 13år, har jeg levd som medavhengig til både alkohol og narkotika. Alt var mitt ansvar. Trodde jeg selv, slik alle barn som lever oppi dette gjør. Jeg har derfor de siste årene vendt meg til tanken på at noe normalitet i min familie, er det dessverre bare å drømme om.. Jeg strakk meg DAGLIG etter kjærligheten fra min familie, men den var drukket/ruset bort.. Så etter hvert har jeg som sagt prøvd å tenke at jeg må akseptere at ting er som de er..

Men så...

For noen mnd'er siden, hvilket faktisk når jeg tenker meg om, begynner å krabbe mot året nå, skjedde det noe som gjorde at min mor endret en del på sin livsstil.. Jeg har brukt månedene til nå, på å tro at forandringen er virkelig. Jeg har ikke fått noen skriftlige beviser, men har der i mot merket en stor forsjell på hennes adferd. Hun bryr seg mer enn jeg kan huske hun har gjort før, og hun er til stede når jeg er med henne. Dette føles veldig rart for meg, men selvfølgelig godt for dette er noe jeg har drømt om i en årrekke!

Jeg har ikke villet skrive noe om det før nå, fordi jeg ikke har turt å tro at det ville vedvare. Tidligere når disse tingene har blitt lovet, har det vært et faktum i bare noen dager, før ting har sklidd tilbake til det "vanlige" igjen. Det er jo det som er normalt i disse situasjonene. Den onde sirkelen er UTROLIG vanskelig å bryte.. Men denne gangen ser det faktisk VELDIG  lyst ut!

Hun har vært der for meg HVER gang jeg har trengt henne, og hun tilbyr seg faktisk å hjelpe til med ting UTEN at jeg har spurt om det. Jeg begynner nå seriøst å tro at jeg har fått mammaen jeg har lengtet etter i alle år..? Jeg tror hun er her?

Det er klart at når man har gått i gjennom SÅ enormt mye crap, og fått utdelt løgn på løgn, og en kynisme som andre kanskje faktisk ikke tror eksisterer engang, så ER man naturlig nok veldig skeptisk. Man TROR ingenting før det er gått en stund, og man tar heller INGENTING som en selvfølge. Men nå har ting vært ganske bra, ganske lenge- lenger enn noengang faktisk, så nå begynner jeg som sagt å tro at jeg endelig kan si at jeg har en mamma som bryr seg om meg..! Jeg er fremdeles redd for å tro 100% på det selvfølgelig, for en vil alltid være redd for å gå på en kraftig smell, hvilket det virkelig hadde blitt nå om alt gikk på ræva igjen... Men det tror jeg faktisk ikke vil skje denne gangen.

Feels pretty great actually!

Det jeg vil frem til ved dette innlegget, er at vi nå for første gang etter jeg ble voksen skal på en ordentlig utflukt- MED MAMMA!

Det blir en forholdsvis kort ferie, ca 3-4 dager, men planen er å dra til Sverige. Vi håper vi kan finne en hytte å leie, helst på en campingplass i nærheten av dyreparken Nordens Ark. Dette er en dyrepark med utrydningstruede dyrearter som datteren min, mannen min og jeg har besøkt tidligere. Den er HELT fantastisk, jeg bare elsker den! Er egentlig ikke superfan av dyreparker generelt, fordi jeg helst skulle ønske at alle dyr fikk leve i frihet i sine egne element... Men sånn er det ikke..

Men denne dyreparken gjør noe bra, og derfor syns jeg denne er den beste parken å besøke. Da jeg spurte om mamma kunne tenke seg å være med, ble hun OVER GJENNOMSNITTET ivrig. Hun har jo ikke akkurat vært så veldig mye rundt om kring på "oppdagelsesferd" de siste årene, så dette syns hun var stas. (smilefjes) Jeg er i grunnen veldig spent selv, og jeg gleder meg STORT til denne turen! Så, ting kan ta laaaaaaaang tid, men det kan faktisk ende bra..

Jeg mistet aldri håpet, det gjør man vel aldri uansett om man vil eller ei, og uansett hvor hardt man prøver...?! Jeg håper fremdeles, men forskjellen nå er at jeg også har fått igjen troen!



 

2 kommentarer

Tone

25.06.2017 kl.23:14

Å være medavhengig er ikke noe godt. Jeg krysser virkelig fingrene for at dette er varig, men skjønner så godt din skeptisme. Jeg pleier å tenke det verste, men håpe på det beste, da blir jeg ikke så himla skuffa. <3

dandeliongina

25.06.2017 kl.23:41

Tone: Forventer det verste, og håper på det beste ja. Erfart at det er det sikreste. (smilefjes)

Skriv en ny kommentar

dandeliongina

dandeliongina

35, Skien

Jeg er ei "jente" på 35, som har mye å dele på godt og vondt. Bla dere gjerne gjennom mine innlegg, så får dere et lite innblikk i hvem jeg er, og hva jeg har gått i gjennom. Jeg er en person som bruker humor for alt det er verdt, fordi det funker, men samtidig kan jeg være seriøs og alvorlig. Begge deler er tillatt, bare man vet når man skal benytte hva.. Bloggen har ingen avgrensninger, og her får janteloven ta seg en bolle! Her vil jeg komme til å skrive om mitt liv som medavhengig, mobbing, mitt forhold til dyr, min datter, min mann-ja, rett og slett alt som har med min oppvekst og livet generelt å gjøre. Jeg vil vel kalle dette et forsøk på å skape en annen form for terapi enn den man får via det offentlige apparatet, iom at det apparatet ikke akkurat har "jobbet på spreng" for å hjelpe meg opp og ut i verden. Også håper jeg selvfølgelig at bloggen min kan hjelpe andre som har vært, eller er i samme situasjon. Om jeg kan gjøre dagen lysere for bare ett menneske, vil solen skinne for meg også. Leser ikke Bibelen på senga, men er SUPERFAN av de ti bud ;-) Om dere liker bloggen, setter jeg stor pris på facebook-delinger og om dere tar dere tid til å legge igjen en liten kommentar. (kjempestortsmilefjes)

Kategorier

Arkiv

hits