Voksenbursdag avlyst, ferden går til Langesund badepark!



I 10 år har vi styrt og stelt for å få til en bursdagsfeiring for jentungen, som en vanlig og normal familie. Det skal pokker meg godt gjøres, og har vært ganske turbulent opp igjennom.. Er jo min familie vi snakker om da selvfølgelig, som til tider kan være en utfordring. I deres øyne, er det da selvfølgelig jeg som lager mye ut av ting, som den "dramaqueen'en" jeg er. 

Jeg må jo forklare dere litt om historien rundt dagens situasjon også, slik at dere ser en sammenheng.

 Det har da skjedd gjentatte ganger, hvor jeg har brutt all kontakt for å vise dem at jeg mener alvor (jeg har også vært usannsynlig sliten, som gjorde at jeg trengte en pust i bakken), jeg har prøvd å "henge" MYE med dem for å se om det kan gjøre ting lettere, og jeg har testet ut en mellomting hvor jeg har gitt dem beskjed om at de kan ta så mye kontakt de vil, bare de er "klare" når det skjer. Ingenting har funka optimalt, for normale tilstander har det ikke blitt av det, men sånn er det bare.

Det som skjer er at de sitter og snakker med hverandre, og andre, om hvor ustabil jeg er som av "en eller annen merkelig grunn" nå igjen ikke gir dem muligheten til å treffe sitt barnebarn/onkelbarn..

Vel, den siste gangen min bror tråkket saftig i salaten, var i fjord vinter. Vi hadde bestemt oss for å dra på hyttetur sammen iom at min bror nok en gang hadde fått en ny sjanse iom at han nå hadde vært nykter så og så lenge. De få gangene vi traff hverandre fysisk, var han oppgående, så jeg fryktet faktisk ikke at noe ville skje på turen. Jeg var jo selvfølgelig ikke overbevist om at han hadde sluttet helt, men så lenge de kan være nyktre i mitt-og min datters nærvær, så funker det tildels for meg. Må jo få med at han har skullet gi meg beviser på dette i 4 år nå, svart på hvitt, hvilket ikke har skjedd til dags dato. Etter det har gått en stund fra løftene blir gitt, får jeg beskjeden: "Herregud og du maser om de testene da? Du må da kunne stole på din egen bror?" Hmmm ja.... Det må jeg jo...

Det var et voldsomt snøvær på veien, så vi stoppet innimellom for å strekke på beina. Da jeg ankom deres fremkomstmiddel, ble det repetert opptil flere ganger at min bror "hadde blitt tvunget med, og at han aldri hadde hatt lyst til dette.." Min respons var da "Whaaat??" Han er da voldsomt opptatt av slike ting på sosiale medier, så jeg var overbevist om at denne gangen gledet han seg..

Da vi omsider nesten var helt fremme, ble vi stoppet av en glatt og VELDIG bratt bakke. Min mann måtte sette kjettinger på deres bil for at de skulle komme opp iom at min bror ikke fikk det til. Vi ble da selvfølgelig sittende fast, midt i bakken, og ingen hjelp kom oss til unnsetning.. Overraskende (himlemedøynenesmilefjes).. Etter ett par timer med graving og spinning for å komme løs, måtte vi kaste inn håndkléet, og gå opp med bagasjen og skiene. Da jeg kom på toppen, fikk jeg se syv poser med mat, som ble fraktet i deres bil, samt to bager, som nærmest stod nedfrosset på bakken. Inn til hytta må man nemlig gå på ski eller truger et lite stykke.. Min mann ble dermed gående frem og tilbake for å få maten i hus.. Jeg gav ham streng beskjed om at bagen til min bror skulle han la stå! Makan til oppførsel og egoisme.. Jeg ble med ett sikker i min sak, på at resten av turen, ble vi én mindre. Vi skulle forresten også spleise på maten, hvilket heller ikke skjedde så, der røyk det 2000 spenn av husholdningskassa vår.. Da vi var vel fremme, var klokken ca 01.30, og jentungen sovnet momentant!

 Ingenting av dette var noe jentungen fikk med seg i større grad, for opp igjennom har jeg også lært meg hvordan jeg får barn til å se en annen vei. Vi kjørte også to biler oppover, og var stort sett oss her, og dem der. 

Han sa for så vidt heldigvis ikke stort da han skulle reise, men et par setninger kom: "Skjønner ikke hvorfor dere ikke kan ta hensyn til at jeg var sliten i går, jeg hadde tross alt ikke sovet på flere døgn", og rett før han lukket døren og forsvant, sa han: "Jeg skjønner heller ikke hvorfor ikke alle bare kan være snille med hverandre"... Nei, min kjære bror, det har aldri jeg skjønt heller...

Dette var da siste dråpen for meg, nå var jeg ferdig. Han forstår fremdeles ikke hvorfor jeg satt en stopper der, etter dette, og det gjør ikke foreldrene mine heller. Årsaken til at de aldri forstår hvorfor jeg gjør ting, er jo fordi de aldri lytter åpent når jeg prøver å forklare, så dermed endte det opp som min feil igjen..

I forrige uke ringte jeg rundt til familien. Bestemor, tanter, onkler og min foreldre, og inviterte til voksenbursdag, Søndag. Men da jeg ringte mamma og ba henne og pappa, glemte jeg å gi dem beskjed om at de ikke skulle ta med seg min bror.. Jeg ringte opp igjen da jeg kom på det, for uten beskjed så gjør man nemlig som man vil-alt er en selvfølge om ingen retningslinjer er tegnet.. Mamma sa for så vidt ikke annet enn "neivel", og la på.

Så får jeg tlf av pappa, som skjeller meg huden full for at ikke min bror skulle få lov til å være med, for hvorfor trengte han straff denne gangen? (altså jeg har vært helt klar i min sak i ett år nå, om at vårt forhold er avsluttet inntil en test blir tatt når jeg ber om det, og da skal det gå max to-tre dager, samt at jeg skal være med!) Min far kunne ikke fatte hvorfor jeg måtte laga drama ut av alt bestandig, også lurte han på når jeg hadde tenkt til å tilgi min bror, som nå hadde gjort alt riktig og vært så flink..? Dette var de sååå lei av, og skjønte ikke hvorfor ikke vi alle bare kunne være venner.. "Din bror fortjener ikke dette her, Gina, så om ikke han får komme, så kommer faen ikke jeg heller!" Flott tenkte jeg, nok engang skulle jeg og deres barnebarn bli straffet for feil min bror har gjort.. Fantastisk...

Konklusjonen ble derfor at jeg gav min datter valget mellom voksenbursdag, og én overnatting med bading i Langesund Badepark, alene med bare meg og Kent. Svaret jeg fikk var som følger: "JAAAAAA! BADEPARKEN!! Jeg velger selvfølgelig badeparken med dere, voksenbursdager er jo kjedelig!" 

Aldri vært sååå lettet, og glad for at min mann hjelper til når gode idéer trengs!

Takk min kjære mann for at du har stilt opp for meg/oss, og holdt ut, tross all faenskapen rundt meg! Jeg elsker deg! (smilefjesmedhjerteriøyneneOGsmilefjesmednussetrutmunn)

Så, ting kan ordne seg uansett hvor ille tilstandene er, bare man har hode på rett plass-altså ikke der sola aldri skinner!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

dandeliongina

dandeliongina

35, Skien

Jeg er ei "jente" på 35, som har mye å dele på godt og vondt. Bla dere gjerne gjennom mine innlegg, så får dere et lite innblikk i hvem jeg er, og hva jeg har gått i gjennom. Jeg er en person som bruker humor for alt det er verdt, fordi det funker, men samtidig kan jeg være seriøs og alvorlig. Begge deler er tillatt, bare man vet når man skal benytte hva.. Bloggen har ingen avgrensninger, og her får janteloven ta seg en bolle! Her vil jeg komme til å skrive om mitt liv som medavhengig, mobbing, mitt forhold til dyr, min datter, min mann-ja, rett og slett alt som har med min oppvekst og livet generelt å gjøre. Jeg vil vel kalle dette et forsøk på å skape en annen form for terapi enn den man får via det offentlige apparatet, iom at det apparatet ikke akkurat har "jobbet på spreng" for å hjelpe meg opp og ut i verden. Også håper jeg selvfølgelig at bloggen min kan hjelpe andre som har vært, eller er i samme situasjon. Om jeg kan gjøre dagen lysere for bare ett menneske, vil solen skinne for meg også. Leser ikke Bibelen på senga, men er SUPERFAN av de ti bud ;-) Om dere liker bloggen, setter jeg stor pris på facebook-delinger og om dere tar dere tid til å legge igjen en liten kommentar. (kjempestortsmilefjes)

Kategorier

Arkiv

hits